Hvordan ser fremtiden ut for Twitter?

Det er ingen tvil om at Facebook har blitt en del av svært mange nordmenns liv og det er liten sannsynlighet for at vi vil erstatte Facebook i nær fremtid. Eller enda mer utenkelig: Kutte ut sosiale plattformer som Facebook helt.

Når det kommer til Twitter er saken litt mer usikker enn så lenge. Mikrobloggtjenesten har fått en tilhengerskare på ca 40.000 mennesker i Norge (kilde: ukjent tweet), men av alle de som melder seg på hver dag kan ikke mange prosentene kalles trofaste.

Fordi jeg har laget Introduksjon til Twitter, som viser nye brukere hva Twitter egentlig er og hvordan det fungerer, ser jeg at svært mange av de nye brukerne lar tjenesten ligge etter at de har lagt til noen få mennesker de vil følge. De sender ut et par oppdateringer og så går sporet rett og slett dødt.

Hvis jeg tenker tilbake til hvordan mitt første møte med Facebook var så er det ikke helt ulikt. Jeg tipper også at mange andre regelmessige Facebook-brukere hadde en tilsvarende introduksjon. Og nettopp dette gjør at jeg ikke er så negativ til Twitters brukerfrafall foreløpig.

Jeg ble først introdusert til Facebook av en venn som har ingenting å gjøre med IT-bransjen. Jeg tror faktisk han enda ikke har egen PC. En dag tok han ivrig over tastaturet mitt og laget en Facebook-konto til meg. Ikke fordi han ville ha meg på Facebook nødvendigvis, men fordi jeg skulle kikke på noen bilder han hadde lagt ut “på internetten” fra siste hytteturen.

Jeg tror egentlig verken jeg eller han ga Facebook mange tanker der vi satt å lo og kikket på bildene. Akkurat som jeg ikke tror særlig mange blir lokket inn på den superpopulære bildetjenesten Flickr første gangen på grunn av de sosiale egenskapene den har. Denne første gangen var Facebook bare et medium for å kikke på bilder.

Etter at bildeseansen var over ble jeg naturlig nok litt nysgjerrig og spurte hva dette var. Det tok imidlertid ikke så lange tiden før jeg hadde avskrevet hele greia. Det var rett og slett ikke mange interessante nok mennesker der inne. Mange nok av mine venner var ikke på Facebook til at jeg følte det verdt å investere tiden min der.

På akkurat samme måte som vi takker nei til en fest fordi ikke mange nok av våre venner har meldt seg på. Alle gjort det, ikke sant?

Noen uker senere begynte så hypen å ta seg opp. Stadig flere snakket om Facebook og jeg begynte å få mailer opptil flere ganger om dagen fra mennesker som ønsket å legge meg til som venn. Til å begynne med hadde jeg bare oversett alle disse mailene, men én dag hadde jeg fått mange nok fra tilstrekkelig nok mennesker i min umiddelbare omgangskrets og fra mennesker jeg respekterer. Da var veien kort for å logge på kontoen, akseptere alle venneforespørslene som hadde kommet og friske opp kontoprofilen litt med eget bilde og litt mer tekst.

For Facebook sin del var denne første fasen fra første introduksjon til fast bruker relativ kort for mange mennesker. Maks 2-3 måneder. Det tror jeg delvis skyldes at Facebook var først ute* kombinert med Dagbladet-effekten. (Facebook fikk tidlig en førsteside i Dagbladet Søndag som ga en markedseffekt verdt titalls millioner.)

Summert opp siden påsketider tror jeg ikke Twitter har blitt viet mindre spaltemeter enn Facebook, men her har uansett Facebook ”first mover advantage”. Nysgjerrigheten for Twitter er rett og slett ikke like stor som den var for Facebook – naturlig nok.

I dag er ikke Twitter ”udødelig”. Det er fortsatt en langt større fare for at Twitter blir lagt bort og glemt enn at det samme vil skje med Facebook.

Da gjenstår det store spørsmålet: Vil Twitter noen gang ta seg opp i popularitet nok til å bli ”udødelig”?

Jeg tror det er for tidlig å falle noen dom over Twitter i dag. Mediaoppmerksomheten er enorm og det er ingen grunn til at Twitter ikke skal fortsette til å bli en supersuksess. En viktig del av årsaken er alle applikasjonene og nettstedene som nå legger til ”fortell på Twitter”-knapper og lager andre former for integrasjon mot Twitter. Til og med Facebook har nå laget en offisiell integrasjon.

I mikrobloggmarkedet har Twitter den samme ”first mover advantage” som Facebook hadde i sin nisje. Mikroblogg = Twitter.

Det er noen spørsmål som jeg tror vil avgjøre Twitters fremtid:

Klarer brukere å sjonglere to medier som har så overlappende funksjonalitet som Facebook og Twitter?

Facebook og Twitter er veldig forskjellige samtidig som en del av den uskrevne funksjonaliteten er veldig lik. Vi oppdaterer statusen vår for å fortelle omverden hva vi gjør eller dele meninger og lenker. Den største forskjellen er at vi på Facebook gjør det mot vennene våre mens vi på Twitter gjør det mot alle som har sagt seg villig til å høre på.

Kommer vi til å gidde å oppdatere statusen vår to steder? Vil Facebook utvikle seg til det rent personlige og Twitter bli ”arbeidsverktøyet” slik som LinkedIn har blitt næringslivets svar på Facebook?

Klarer man å minimere tidssluket Twitter utgjør i dag for å holde på brukerne?

Twitter er et kaos. Det renner inn med meldinger hele døgnet. Det topper seg om etter lunsj og i 20-tiden på kvelden. Jeg klarer knapt nok å følge med på 5-10% av det som skjer blant de rundt 400 menneskene jeg følger. Det er overveldende.

Jeg har i hvertfall funnet ut én ting: Å følge 400 mennesker er altfor mange. Rundt 100 fungerer kanskje greit, men selv det kan bli mye i perioder. Løsningen blir å gruppere menneskene jeg følger slik at jeg kan vie mer oppmerksomhet til noen få av dem jeg føler har noe å si – uten at jeg krenker følelsene til de 350 andre ved å ”unfollow’e” dem.

Klarer man å bekjempe spam?

Spam er et relativt stort problem på Twitter i dag. Det er kilometervis fra å være et like stort problem som på epost, men Twitters oppbygging og det vi ser av tendenser allerede avslører at spam på Twitter kommer til å bli et kjempeproblem dersom det ikke lages en enkel løsning.

Det nytter ikke å bekjempe spam manuelt slik Twitter har lagt opp til så langt (rapportere til @spam). Jeg tror Twitter må vurdere en selvjustisløsning hvor brukerne selv avgjør hva som er spam og ikke. (Som Facebook, dersom X antall brukere trykker på ”offending”-linken blir innholdet enten sensurert eller brukeren stengt ute.)

Klarer samfunnet å lære opp deltakerne på Twitter godt nok til å eliminere (eller i hvertfall kraftig redusere) støyen?

Det er MYE støy på Twitter. Eksempler:

-          Jeg er syk.

-          Vurderer å ta en røyk snart.

-          Der var dagens andre kaffekopp unnagjort.

-          Det er tirsdag i dag! Jeg elsker tirsdager!

(“Ikke fortell meg hva du gjør – fortell meg hvorfor du gjør det” – fra Mine 3 viktigste Twitter-tips.)

Akkurat den samme støyen som vi er vant med fra Facebook. Bortsett fra på Facebook oppleves det ikke som like mye støy fordi der er det vennene våre som forteller at de er syke. Når jeg har valgt å følge en person fordi han/hun har noe interessant å si innenfor mitt fagfelt så bryr jeg meg kynisk nok ganske lite om personen snufser litt i dag.

Jeg har syndet mot det jeg selv mener er støy på Twitter mange ganger og jeg kommer garantert til å gjøre det flere ganger. Jeg har kjedet mine followers med at jeg selv sitter å kjeder meg på en flyplass mer enn én gang.

Dette har nok mye å gjøre med at Twitter trenger  ”å sette seg” hos folk flest, men jeg tror ikke det skjer helt uten videre. Her må det nok også litt selvjustis til blant brukerne.

Er 140 tegn nok?

Hvis du er en Twitter-bruker så har du sikkert mer enn én gang tenkt ”Hvordan skal jeg forkorte dette… hvis jeg bare hadde hatt 15 tegn til.”

140 tegn tvinger deg til å skrive effektivt samtidig som det begrenser muligheten til diskusjon.

Et flittig brukt argument for Twitter er at man kan kommunisere begge veier og at Twitter blir mer som en samtale. Vel, dersom Facebook hadde vært åpen slik Twitter er ville Facebook fungert langt bedre for å føre og organisere en samtale av flere årsaker enn at man kan uttrykke seg på mer enn 140 tegn.

Det at man blir begrenset til 140 tegn er imidlertid absolutt ”et case” som vil utelukke annet enn de mest tabloide vinklingene fra Twitter-universet. Man diskuterer ikke politikk i vendinger på 140 tegn uten at det blir litt merkelig.

Oppsummering

Jeg tror Twitter har en fremtid. Jeg er ikke blant de mest ihuga brukerne som investerer masse tid hver dag, men jeg har defintivt sett potensialet i Twitter. Og viktigst av alt: Det store potensialet kommer ikke fra Twitter selv, men fra de mange små, kreative oppstartsselskapene som lager tjenester som gjør Twitter til en rikere opplevelse.

Jeg reiser rundt på mange konferanser hvert år både i Norge og USA. Her har jeg opplevd Twitter som et nesten uvurderlig verktøy som jeg nesten lurer på hvordan jeg klarte meg uten. Jeg kan egentlig ikke forestille meg en konferanse igjen uten Twitter og en hashtag som gjør det superenkelt å kommunisere med og møte mange spennende mennesker.

Det er en overhengende fare for at Twitter får et problem dersom det ikke blir gjort støydempende tiltak, men jeg tror dette vil gå seg til over litt tid. Twitter har imidlertid et ansvar for å sørge for at det ikke går for lang tid – slik at for mange potensielle brukere faller fra med et dårlig førsteinntrykk.

Det er veldig hyggelig å snakke med naboen, men vi vil gjerne ikke høre alt som foregår innenfor husets fire vegger. Da må det litt Rockwool til for å stenge det verste ute – hvis du skjønner hva jeg mener.